Den frigjorte Promethevs (Sitat)

Å lide sorger som håpet tror er uendelige.

Å tilgi ugjerninger mørkere enn døden og natten.

Å trosse krefter som fremstår allmektige.

Å elske, og å holde ut, helt til håpet selv skaper det det etterstreber.

Å hverken endre seg, vakle eller vende om.

Dette, som din storhet, Titan, er å være god, lykkelig, vakker og fri.

Kun dette er liv, glede, imperium og seier.

Utdrag fra “Den frigjorte Promethevs”, skuespill utgitt av Percy Bysshe Shelly i 1820, som gjengitt i “En fanfare for Promethevs”1 av Learned Hand. “Fritt” oversatt av undertegnede.

Hva er stoisisme?

Vi kan vinne selv om vi taper dersom vi har gjort alt vi kan, for da har vi ihvertfall virkeliggjort én del av det resultatet vi ønsket   –  oss selv. Hentet fra “En fanfare for Promethevs” av Learned Hand.

Stoisisme er en antikk gresk filosofisk retning grunnlagt av Zenon fra Kition (ca. 335 – 264 f.Kr)1 og senere videreutviklet av andre filosofer som f.eks Krysippos og Epiktet.23

Hovedtrekkene i filosofien er dydsetikk og foreningen av determinisme med “fri vilje”.

Stoisisme hadde sterk innvirkning på romersk kristendom, men har også fellestrekk med buddhisme og moderne tenkere som Friedrich Nietzsche.

Les videre

“Djeveldyrkelse i Frankrike” (1896)

Bilde av Arthur Edward Waite tatt i London, 1921. Fotograf: Alvin Langdon Coburn. Hentet fra New York Public Library Archive.

Arthur Edward Waite (1857-1942) var en amerikansk forfatter og mystiker som stort sett skrev om åndelige og okkulte temaer.

I boken “Djeveldyrkelse i Frankrike”1 (1896) kritiserer han frykten for svart magi og “satanisme” som var på opptur mot slutten av 1800-tallet, samt Den katolske kirkens mistenksomhet ovenfor frimureriet.

Les videre

Var feminismen noen gang feilfri?

Emmeline Pankhurst (kvinnen i pelskåpen) på turné i USA. Offentliggjort i 1914. Fotograf: Fredrick A. Schutz. Hentet fra arkivene til “National Women’s Party”, gjort tilgjengelig av “Library of Congress, Manuscript Division, Washington D.C.”.1

De fleste feminismekritikere går ut ifra at feminismen opprinnelig var en god idé, men senere ble fordervet.

Skillet mellom de tingene de liker og ikke liker uttrykkes som regel som et spørsmål om tid eller grad.

“Jeg ville ha vært en feminist for hundre år siden” er et kjent klisjé som uttrykker denne holdningen.

Er dette en korrekt måte å forstå feminismen på? Var den tidlige feminismen edlere enn den vi ser i dag?

Satt på spissen, var feminismen noen gang feilfri?

Det er dette jeg skal forsøke å svare på i løpet av denne artikkelen.

Les videre