Antifeminist leser rapport om antifeminisme

Grafikk designet av undertegnede.

Introduksjon

I dette innlegget skal jeg ta en kikk på rapporten “Hvordan motarbeide antifeminisme og høyreekstremisme?” fra 2012.

Rapporten bærer Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet sin logo, men i følge innledningen er den basert på et “ekspertseminar” i regi av Reform – ressurssenter for menn.

Som navnet antyder skal Reform liksom være en interesseorganisasjon for menn og det får meg til å lure på hvorfor de takket ja til å bli med på dette.

Jeg har ikke lest hele rapporten og jeg tar heller ikke sikte på å en fullstendig gjennomgang. Det orker jeg ikke.

Det er mye det frister å svare på i rapporten, men jeg kommer til å konsentrere meg om seksjonen “Antifeminisme er…” og trekke ut enkelte utsagn jeg ønsker å kommentere.

Du finner rapporten her om du vil lese den selv:

Hva er feminisme?

Rapporten lyder:

Feminisme kan forståes som tanken om at det eksisterer en strukturell ulikhet mellom kjønnene, at denne ulikheten ofte favoriserer menn, og at det er nødvendig å utjevne forskjellene.

Ikke en så verst definisjonen, men jeg kan gjøre det bedre:

Feminisme er troen på at kvinner er eller har vært undertrykt.

Jeg synes denne definisjonen er bedre av flere grunner, blant annet fordi den er kortere, ikke bruker vanskelige ord som “strukturell” eller “kjønn” og lar være å spesifisere selvfølgeligheter.

Trenger du å si at du ønsker å avskaffe undertrykkelse? Dersom du ikke ønsker å avskaffe noe mener du egentlig at det er undertrykkende?

Allmektig feminisme?

Rapporten lyder:

Antifeminister har en relativt entydig definisjon av feminisme som monolittisk, allmektig og som kun handler om kvinnelig selvhevding.

Jeg anser feminismen som en mektig ideologi, både på grunn av den intense lojaliteten den inspirerer hos tilhengerne og på grunn av den høye oppslutningen den har i Norge og de fleste andre land.

Den er en sterk motstander, men ikke uslåelig. Som antifeminist kjemper jeg tilbake mot feminismen, det ville jeg ikke ha gjort dersom jeg trodde den var allmektig.

Feminismen er ikke monolittisk. Mange feministisk grupper er veldig uenige og karakteriserer i noen tilfeller hverandre som bevisste eller ubevisste tjener for patriarkatet.

Transkjønnethet er et het stridsspørsmål feminister i mellom. Noen feminister mener at anerkjennelse av fenomenet svekker kjønnsrollene, imens andre mener at den styrker dem.

Et annet kontroversielt tema er spørsmålet om kvinnelighet. De fleste feminister er tilhenger av en “blankt ark” teori der det ikke finnes noen iboende feminine eller maskuline trekk, men det finnes unntak fra denne regelen.

Feminister som er utøvere av nyreligiøse retninger som New Age eller dianisk wicca har ofte forestillinger om en absolutt femininitet som de dyrker og prøver å komme i kontakt med.

Enkelte ganger har feminister benyttet de samme metodene mot andre feminister som venstreradikale benytter mot “høyreekstreme”. Jeg tenker altså på demonstrasjonsbråk og vold.1

Feminister er helt klart i stand til å hate andre feminister også, men det reduserer ikke deres evne til å hate menn.

Feminisme og makt

Rapporten lyder:

Sentralt i en antifeministisk ideologi står en enkel forståelse av makt. Makt betraktes som et nullsumspill: når kvinner får mer makt, må menns makt bli tilsvarende redusert.

Dette er i hvert fall nytt for meg.

Jeg kjenner ikke til noen antifeminister som tenker slik og jeg har temmelig god oversikt.

Det finnes antifeminister som mener at ett eller flere konkrete tiltak for å hjelpe kvinner har hatt eller ville ha hatt negative konsekvenser for menn, men jeg kan ikke tenke meg at noen mener at dette er en universell lov.

Det hadde vært dumt.

Uansett, nå som vi først snakker om forståelser av makt vil jeg benytte anledningen til å beskrive den, for å låne rapportens ord, enkle forståelsene av makt som står sentralt i feminismen.

Ingen som har makt gir noen gang denne fra seg frivillig. Vold ansees som uunngåelig for å avskaffe en hver maktstruktur. Å hevde å stå for de samme prinsippene, men benekte nødvendigheten av vold oppfattes som svikefullt.

Dette er en forståelse feminister deler med de andre venstreekstreme kollektivene og den går helt tilbake til tanker om “væpnet revolusjon” blant sosialister på 1800-tallet.

For en illustrasjon av denne tenkning anbefaler jeg å lese talen “Freedom or Death”(1913) av feministen Emmeline Pankhurst.2

Konklusjon

Avslutningsvis vil jeg si at rapporten er svært dårlig, da den er uklar og tvetydig i måten den beskriver antifeminisme.

Disse beskrivelsene er også ofte feilaktige eller lite dekkende. Jeg lurer på hvilket grunnlag de som har skrevet den har fortjent tittelen “ekspert på antifeminisme”?

Har de leste noe av Ernest Belfort Bax, én av verdens første mannsaktivister? Kjenner de til bøker som “The Manipulated Man” av Esther Vilar fra 1971? Karen Straughan var én av de viktigste innflytelsen som fikk meg til å bli en antifeminist, har disse ekspertene sett noen av videoene hennes?

Nå føler jeg at jeg har holdt på lenge nok og jeg kommer til å sette strekk for min gjennomgang her.

Sees i neste innlegg, folkens!

Kilder

  1. “3 trans activists wanted for Hyde Park attack on feminist” – Daily Mail Link: https://www.dailymail.co.uk/news/article-5019051/Police-appeal-transgender-activists-beat-feminist.html
  2. “Freedom or Death” (1913) av Emmeline Pankhurst Link: http://www.emersonkent.com/speeches/freedom_or_death.htm