“Djeveldyrkelse i Frankrike” (1896)

Bilde av Arthur Edward Waite tatt i London, 1921. Fotograf: Alvin Langdon Coburn. Hentet fra New York Public Library Archive.

Arthur Edward Waite (1857-1942) var en amerikansk forfatter og mystiker som stort sett skrev om åndelige og okkulte temaer.

I boken “Djeveldyrkelse i Frankrike”1 (1896) kritiserer han frykten for svart magi og “satanisme” som var på opptur mot slutten av 1800-tallet, samt Den katolske kirkens mistenksomhet ovenfor frimureriet.

Djevelen gjør comeback

I kapittel én, “Satanisme i det nittende århundret”, åpner Waite med å erklære at det han kaller “spørsmålet om djevelen” inntil nylig var et lukket kapittel i hodet til folk flest.

“Djevelen? Det finnes jo ingen djevel!”

På den ene siden tilskriver han denne skepsisen den moderne vitenskapen som har frambrakt et materialistisk verdensbilde uten rom for ånder og andre usynlige krefter.

På den andre utbredelsen av spiritismen som forkynner at “onde ånder” heller er avdøde menneskesjeler bundet til Jorden enn Satan og hans hær av demoner.

Men nå har ryktene begynt å svirre igjen, ikke bare om djevelen og hans forsøk på å forføre mennesker med seg i fortapelsen, men om foreninger av satanister som i det skjulte utøver svart magi og groteske ritualer.

Her vil jeg sitere direkte hvordan det angivelige fenomenet beskrives i boken:

At det utøves svart magi, at det finnes en levende Lucifer-sekt, at det holdes sorte messer som bespotter den katolske nattverden, at djevelen ved disse opptrer personlig, at han har sin egen kirke, ritualer og sakramenter;

At menn, kvinner og barn vier seg til hans tjeneste eller blir viet til den av sine foresatte; at det eksisterer friske mennesker som er villige til å gi livet for Lucifers skyld, at det finnes de som tror hans rike av evig ild er det sanne paradiset-

Disse forestillingene avviser Waite som latterlige, men han sier at de likevel taes på alvor av avisene, kirken og rettsvesenet.

I tillegg eksisterte det en rekke selvoppnevnte “eksperter” som utga bøker og blader der de hevdet å avsløre denne fordekte satanismen, ofte gjennom å gjengi vitnesbyrd fra angivelige eks-satanister.

Kritikk av dette materialet utgjør størstedelen av boken.

Frimurermasken

I kapittel to “Frimurermasken” beskriver Waite i korte trekk historien om den katolske kirkens motstand mot frimureriet, som har inkludert bannlysning og fordømmelser fra paven.

Forfølgelsen hevder han bunner i forestillingen om at frimurerne representerer en gudløs sammensvergelse for å svekke myndigheten til konge og kirke.

Han skriver at denne latente mistenksomheten er grunnen til at kirken er så villig til å helle bensin på den nye satanismepanikken sitt bål.

For i følge Waite er det bred enighet blant “ekspertene” om at nettopp frimurerordenen er Lucifer-sekten sin fremste frontorganisasjon og har i oppgave å lokke mennesker inn i den antikristne konspirasjonen, slik at de senere kan rekrutteres videre til åpen satanisme.

Satanisme og satanisme

I kapittel tre, “de første vitnene til Lucifer”, innleder Waite mot sin individuelle gjennomgang av de ulike teoriene til ekspertene som hevder å ha studert fenomenet og vitnesbyrdene til dem som hevder at de selv pleide å være satanister, men først snakker han om hvordan innholdet i begrepene “satanisk” og “satanisme” har endret seg over tid.

Waite skriver at tidligere når frimurerne ble kalt satanister så var dette fordi de angivelig forfektet et ateistisk verdensbilde, samt frykten for at frimurerlosjene, fordi deres medlemmer og aktiviteter var hemmelige, planla statskupp og at det var nettopp disse som hadde stått bak revolusjonene som avskaffet eneveldig monarki i flere europeiske land i løpet av 1800-tallet.

I de senere år har derimot anklagen om satanisme betydd at de enten tilber hedenske guder eller er tilhengere av en slags “omvendt kristendom”, som stort sett inneholder de samme trosforestillingene som den opprinnelige, men med den forskjellen at tilhengerne tar parti med djevelen, og i tillegg utøver svart magi, hvilket for anklagerne innebærer bloddrikking, menneskeofringer og seksuelle utskeielser.

Den første formen for satanisme kommer jeg fremover til å omtale som satanisme (med liten “s”) og den andre som Satanisme (med stor “S”), selv om dette ikke er begreper Waite benytter i boken.

Fra løvens munn

I kapittel fire “Ex Ore Leonis”2 foretar Waite en kritisk gjennomgang av skriftene til Leo Taxil3, som han beskriver som én av frimureriets ivrigste motstandere.

Waite åpner kritikken med å si at i mange år var Taxil sine anklager mot frimurerne diffuse og når han konkretiserte dem falt de alltid inn under satanisme kategorien og at det først er nylig at han har lagt om til anklager om Satanisme.

Overgangen fra det én til det andre plasserer Waite i teksten “Finnes det kvinner i frimureriet?”4 som Taxil utga i 1891.

I denne hevder Taxil å ha oppdaget en tidligere ukjent frimurerretning kalt “palladianisme”5 som utøver Satanisme, men også har innslag av egyptisk polyteisme i ritualene sine, og en “overkommando” som kontrollerer alle de tilsynelatende uavhengige frimurerlosjene, ikke bare i Europa, men også i Amerika.

Waite skriver at bevisene Taxil legger frem for sistnevnte stort sett består av tilfeller der lederne av ulike frimurer retninger har “snakket sammen” og enkelte samarbeidsprosjekter mellom to eller flere losjer, hvilket han beskriver som svake argumenterer for et forent lederskap.

Waite går også innpå Taxil sin besettelse av å bevise at frimurerne egentlig innvier kvinner, til tross for at frimurerlosjene den gangen, og stort sett fortsatt, kun er åpne for menn. Hvilket kommer til uttrykk i “Finnes det kvinner i frimureriet?” og flere andre tekster.

Denne besettelsen kommer av to ting:

For det første dreier det seg om at satanismepanikk litteraturen som regel forsøkte å inngyte enda større forferdelse hos leseren gjennom å appellere til en “tenk på kvinner og barn!”-mentalitet, noe som tok form gjennom at det nettopp var kvinner og barn som stort sett ble ofret eller voldtatt under de sorte messene.

For det andre dreier det seg om et forsøk på å sette den moderne satanismen i sammenheng med mytologi fra hekseprosessene, der det ble antatt at de fleste hekser var kvinner og at det foregikk “heksemesser” inneholdende menneskeofringer, sex-orgier og ellers de samme aktivitetene som ble tillagt messene til den nye Lucifer-sekten.

M. Ricouxs oppdagelser

I kapittel fem, “M. Ricouxs oppdagelser”, går Waite over til å snakke om en annen frimurerimotstander ved navn Ricoux6 , hvis verker han skriver ofte siterer fra og fremstår som kopier av tekstene til Leo Taxil.

I følge Waite hevder Ricoux i boken “Eksistensen av losjer for kvinner”7 å ha “ettergått” og bekreftet påstandene Taxil fremsetter i “Finnes det kvinner i frimureriet?”.

Ricoux skal også angivelig ha bestukket til seg en tekst som heter “Samling av hemmelige instruksjoner til de overhøye rådene, storlosjene og stororientene”8 som avslører flere detaljer om frimurer-sammensvergelsen.

Waite oppsummerer innholdet i denne påståtte teksten slik:

1) At det virkelig finnes en hemmelig overkommando for alle frimurere med sete i Berlin, 2) at denne styrer via fire “underkommandoer” basert i henholdsvis Napoli (Italia), Calcutta9 (India), Washington (USA) og Montevideo (Uruguay, Latin-Amerika), 3) at det finnes en spesialkommando for politiske aktiviteter basert i Roma for bedre å kunne overvåke og sabotere for Vatikanet, 4) at det finnes et arkiv for “hellige” frimurerskrifter basert i Charleston (USA).

Waite runder av med å avvise disse påstandene som absurde og uten bevis, videre sier han at dersom teksten Ricoux hevder å være i besittelse av virkelig eksisterer så burde han ha fotokopiert den og utgitt kopiene slik at folk selv kunne bedømme innholdet, ikke en helt annen bok med kun enkelte sitater påstått hentet fra original kilden.

Prestekunster

I kapittel seks, “Prestekunster”, tar Waite et oppgjør med boken “Frimureriet, Satans synagoge”10 av Monsignor Léon Meurin, S. J.11, erkebiskopen av byen Port Louis i den franske kolonien Mauritus.

En bok han forteller blant tilhengerne ofte går for å være av høy litterærkvalitet og én av de mer intellektuelle djeveldyrkelse-avslørende skriftene, men som han selv ikke fant overbevisende.

Waite skriver at boken, i strid med tittelen, handler mer om svart magi slik fenomenet forståes i den innfødte folketroen på øya enn de vanlige anklagene mot frimurere, selv om disse også er til stede.

I følge Waite har Meurin, heldigvis, ikke gått drastisk til verks for å drive satanismen ut av bispedømme sitt, han har nøyd seg med å holde åndsutdrivelser på steder han tror det har foregått sorte messer.

Det punktet i boken Waite bruker mest tid på er Meurin sin påstand om at frimureriet stammer fra kabbala12 og dermed er et instrument for opprettelsen av et jødisk verdensherredømme, noe Meurin mener jødene har “drømt om i hundrevis av år”.

Denne koblingen beskriver Waite som kun begrunnet i at begge er klassiske motstandere i den katolske kirkens verdensbilde.

Til tross for denne kategoriske avvisningen foretar han likevel en omfattende utredning for å tilbakevise Meurin sine påstander som er for lang til å gjengi i sin helhet her, men i hovedsak kan kritikken hans oppsummeres gjennom to ulike punkter:

1) En kritikk av Meurin sin forståelse av historien bak Kabbala, som Waite beskriver som grunn og mangelfull, 2) Meurins ville spekulasjoner rundt “de egentlige betydningene” han mener å finne i frimurersymbolikk eller ting han bare tror er frimurersymbolikk.

“Le Diable au XIXe Siécle”

Skjermdump fra PDF-versjon av arkivet til “Le Diable au XIXe Siecle”, opprinnelig hentet fra Archive.org.13

Etter å ha brukt flere kapitler på å gjennomgå teoriene til de kristne ekspertene som kun hevder å besitte annenhåndskunnskap om fenomenet, går Waite over til å drøfte vitnesbyrdene fra dem som påstår at de selv pleide å være satanister eller i hvert fall å ha sett de sorte messene med egne øyne.

Denne gjennomgangen består av flere kapitler der Waite gjengir, med få egne kommentarer, ulike vitnesbyrd slike de legges frem i forskjellige aviser utgitt av og for dem som tror Lucifer-sekten finnes på ordentlig, slik at leseren skal få se selv hva disse faktisk påstår.

Waite kommer særlig med utdrag fra den franske avisen “Le Diable au XIXe Siécle” (“Djevelen i det nittende århundre“), som han beskriver som det mest populære og lengst levende tidsskriftet i sjangeren.

Men siden denne artikkelen handler om boken til Waite og ikke om de selvutnevnte satanisme-ekspertene eller “vitnene” deres, så kommer jeg til å hoppe over disse kapitlene og til dem Waite leverer en inngående kritikk av to av vitnesbyrdene i.

Fallet til Dr. Bataille

I kapittel 12 plukker Waite i stykker vitnesbyrdet til “Dr. Bataille”, en skikkelse som fremstilles som redaktør for avisen “Djevelen i det nittende århundre” og også opptrer som intervjuer i flere artikler, men som Waite avslører kun er et pseudonym for den notoriske frimurerimotstanderen Charles Hacks.

Waite åpner kritikken sin med å erklære at de overnaturlige elementene i Bataille sitt vitnesbyrd er så absurde at de ikke kan betraktes som annet enn fiksjon.

Han gjengir eksempelvis en apekatt som snakker menneskespråk, en 152 år gammel spåkone som satte fyr på seg selv som et brennoffer til Satan og en seanse der møblene fløtt opp under taket for å underbygge denne påstanden.

Waite skriver videre at han avviser disse tingene som umulige, til tross for at han selv er blant dem som tror på det overnaturlige, fordi slike fenomener i hans øyne bare kan tøye sannsynlighetsgrensene, ikke overkjøre dem fullstendig slik som i vitnesbyrdet til Bataille.

Han fortsetter kritikken med å legge til at historien også er usannsynlig selv om én kun tar i betraktning de “naturtro” sidene, i denne forbindelse refererer han til de tallrike gangene tilfeldighetene griper inn for å lede doktoren til oppdagelsen av mørkere og mørkere hemmeligheter og hvordan Bataille stadig er vitne til de mest utrolige begivenheter, ikke bare for en utenforstående, men også for noen som er medlem av Lucifer-sekten.

For eksempel når Bataille er vitne til en svartmesse, så er det ikke en hvilken som helst svartmesse, men attpåtil én der det utnevnes en ny tempelherre, som angivelig er den høyeste graden innen palladianismen.

Et annet element Waite mener er urealistisk er at Bataille fremstiller alle hemmelige og mystiske foreninger som sammenflettet, enten de opererer i Frankrike, India eller Kina.

Diana avslørt

Illustrasjon som fremstiller “Diana Vaughan” trykket i “Le Diable au XIXe Siecle”.

I kapittel 13, “Diana avslørt”, tar Waite for seg vitnesbyrdet til Diana Vaughan, som introduseres i avisen “Djevelen i det nittende århundre” som en tjue-fem år gammel amerikansk kvinne og tidligere “luciferinne”.14

Waite begynner med å gjengi de bemerkelsesverdige familiebåndene Vaughan hevder å ha og som hun forteller er bakgrunnen til at hun ble rekruttert som satanist.

I følge henne selv er Diana Vaughan en etterkommer av Thomas Vaughan 2., en mann hun beskriver som en mektig magiker og én av grunnleggerne av Rosenkorsordenen.15

Diana forteller at stamfaren hennes inngikk en pakt med djevelen i bytte mot kreftene sine og at denne pakten har gått i arv gjennom familien til den landet i fanget hennes, med utgangspunkt i dette slektskapet skal hun også ha vært den neste i rekken til å overta som tempelherre for storlosjen i New York, i følge henne kommandosentralen for alle frimurere i Amerika.

Diana kommer også med en inngående beskrivelse av Thomas Vaughans liv og noen detaljer om enkelte av slektningene hennes sine bidrag (i djevelens tjeneste) til utviklingen av okkultisme og hemmelige brorskap i Europa.

Disse historiene kommer Waite med en rekke kritiske innvendinger til, for eksempel at flere av tekstene Diana referer til er nyere forfalskninger heller enn eldgamle trolldomsbøker.

Han er også fornærmet av at Diana skriver inn flere ordentlige mystikere inn i slektshistorien sin med den hentydning at de bevisst eller ubevisst medvirket til fremveksten av den moderne Lucifer-sekten.

Waite sin konklusjon

Det siste kapittelet tar form av en konklusjon der Waite oppsummerer boken sin og kommer med noen avsluttende bemerkninger.

Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt det faktisk finnes en hemmelige skare av djeveldyrker sier han at leseren “får dømme selv”, men med en undertone av at han selv mener svaret åpenbart er nei.

Videre skriver han at selv om Lucifer-sekten virkelig skulle eksistere så må den, gitt fraværet av holdbare beviser, være for liten til å kunne utgjøre en betydelig andel av alle frimurere, spiritister og de andre gruppene som beskyldes for å fungere som inngangsporter til satanisme.

Han hevder at satanistene umulig kan representere verdiene til flertallet av medlemmene i disse gruppene og å anklage dem for å skjule djeveldyrkere er ikke mer naturlig enn å spekulere i om det et eller annet sted finnes et kloster (under Den katolske kirkens myndighet) som tross fasaden egentlig tilber Lucifer.

Ellers gjentar Waite den analysen han har fremlagt andre steder i boken om hvem som typisk fyrer opp under satanismepanikken og hvorfor.

Her peker han igjen på katolikkene, som er overrepresentert blant de som tror på eksistensen av Lucifer-sekten, enten en ser på presteskapet eller “mannen i gaten”.

Grunnen hevder han er at Den katolske kirken inntil nylig i mange land besatt, og noen steder (på hans tid) fortsatt besitter, en sterkere særstilling i kraft av å være statsreligion enn selv protestantismen gjorde i lignende tilfeller.

Tapet av disse privilegiene mener han har ført til at kirken føler seg forulempet og er på jakt etter en skjult fiende som står bak, og i denne forbindelse er naturligvis Satan og hans tilhengere mistenkt nummer én.

Avslutningsvis skriver Waite også at kirken er spesielt redd for de “okkulte” trosretningene fordi de er “erfaringsbaserte” og utgjør en form for “ånds-vitenskap” som tillater enkelt mennesker å ta og føle på den overnaturlige virkeligheten, hvilket iboende undergraver behovet for presteskapet som portvoktere til åndelig visdom.

Sluttvurdering

Som helhet synes jeg “Djeveldyrkelse i Frankrike” er fornøyelig lesningen. Waite er både skarp og underholdende i sin kritikk av tekstene han har tar for seg.

Her vil jeg trekke frem et sitat fra boken jeg fant spesielt morsomt som beskriver forfatteren Abel Clarin de la Rive sin fremgangsmåte:

Han oppdager satanisme ved å lese den inn i finurlig valgte avsnitt eller, når teksten ikke kan bøyes på andre måter, med å braketere inn egne tolkninger. Slik finner han orakler over alt og han har oppdaget at når djevelen skal temmes så er parentesen et like nyttig redskap som den magiske sirkelen.

Dette utsagnet henspiller på et ritual fra “Salomos nøkkel”, en klassisk okkult tekst fra middelalderen. Denne teksten gir seg ut for å stamme fra den bibelske kong Salomo og å gi instruksjoner om hvordan en med Guds makt kan tvinge demoner til å utføre ens vilje.

Prosessen inkluderer å tegne en “magisk sirkel” innskrevet med “hellige navn” (slik som navnet på erkeengler og ulike hebraiske navn på Gud) langs innerkanten for å beskytte magikeren imens de arbeider. Demonen holdes adskilt ved at den manes frem inn i en trekant som strekker seg ut ifra sirkelen.

Her snur Waite bordet ved å sammenligne de la Rive sine metoder med akkurat dem som finnes innen den “svarte” magien han er så redd for, spesifikt gjennom å sammenligne hans bruk av parentes for å insinuere og legge inn nytt innhold i tekstene han siterer fra med en form for “magisk sirkel”.

Ellers er argumentasjonen grundig og for detaljert til at jeg med hensyn til lengden på dette innlegget ikke har kunnet yte den full rettferdighet. Det er også enkelte emner i boken jeg har valgt utelate.

Som jeg har nevnt tidligere var Waite selv en okkultist, men de fleste av poengene hans som tar utgangspunkt i hans egen tro på det overnaturlig eller rolle som “insider” i det nyreligiøse miljøet på slutten av 1800-tallet er ikke tatt med, rett og slett fordi det ville ha utgjort nok et perspektiv jeg måtte ha hatt i tankene.

Jeg vil gjøre oppmerksom på at dette har ført til at den delen jeg tror Waite selv ville ha ansett som viktigst i boken sin ikke er omtalt tidligere i anmeldelsen, nemlig forsvaret av magikeren Eliphas Lévi.

I korte trekk var Lévi en “reell” magiker som satanismeekspertene anså for å gjennom sin “manikeiske”16 filosofi ha forført mange inn i Lucifer-sekten.

Waite sitt forsvar består i hevde at Lévi egentlig var kristen og motstander av å utøve magi annet enn i form av “eksperimenter” for å oppnå sikkerhet om bestemte åndelige sannheter. Han benekter også at Lévi var dualist og sier at han i stedet trodde at alle ting hang sammen i grupper på tre heller enn i par på grunn av skaperen sin treenighet.

Når det gjelder analysen av Den katolske kirkens selvinteresse i og uproporsjonale bidrag til satanismepanikken er jeg stort sett enig.

Basert på å ha lest litt i avisen “Djeveldyrkelse i det nittende århundre” er det tydelig at de fleste bidragsyterne ikke bare er tilhengere av å omvende til kristendommen generelt, men spesifikt til katolisismen.

For eksempel i “Dr. Bataille” sitt intervju med Diana Vaughan skyter han inn at faren hennes, som protestant, ikke hadde den riktige troen og at dette sannsynligvis var en medvirkende årsak til at datteren falt inn i satanisme.

Den katolske kirken som institusjon fremstår også helt klart mer mistenksom ovenfor frimurerne og flere sider med det moderne samfunnet enn protestantismen.

Dette kommer for eksempel til uttrykk gjennom rundskriv som “Humanum Genus” (Menneskehetens opphav),“Rerum novarum” (Om det nye) og “Arcanum divinae” (Guddommelig visdom) utstedet av pave Leo XIII.

Påstanden om at Den katolske kirken på Waite sin tide forventet en sterk særstilling synes jeg bevises av teksten “Liste over feil”17 (Syllabus of Errors) utgitt i 1864.

Listen består i en oppsummering av standpunkter fordømt som “kjetterske” av pave Pious IX. Noen eksempler på punkter fra listen er:

16. Mennesket kan, via en hvilken som helst religion, finne veien til evig frelse.

19. Kirken er ikke et sant, perfekt og selvstendig samfunn. Ei heller er hun skjenket ordentlige og ukrenkelige rettigheter av hennes guddommelige innstifter. Det tilfaller den sivile myndighet å definere kirkens rettigheter og hvordan disse kan utøves.

24. Kirken har ikke rett til å bruke tvang, ei heller besitter hun noen verdslige makt, direkte eller indirekte.

Mer generelt vil jeg si at jeg finner det sannsynlig at Den katolske kirken den gangen i større grad var bundet til masten på det synkende skipet som het eneveldig monarki, fordi den i så lang tid hadde forsvart dette som den riktige og kristne styreformen.

Likevel, jeg ville ha ansett det som rimelig at Waite, i balansens navn, hadde omtalt de motsvarende konspirasjonsteoriene rundt Jesuittordenen og forestillingen om at Antikrist kommer til å stå frem i form av paven, begge stort sett omfavnet av protestanter.

Om jeg ble spurt om eventuelle svakheter ville jeg ha svart at tonen ofte blir spydig og sarkastisk, noe jeg personlig prøver å unngå for enhver pris, og at Waite i for stor grad tillegger Den katolske kirken uhederlige motiver og antyder at de kun støtter opp under “Lucifer-kult-hypotesen” fordi de har noe tjene på det.

Personlig, ser jeg ikke noe i veien for hverken at prestene som ga sin tilslutningen oppriktig trodde at påstanden var sann eller at de forsvarte kirkens særstilling utifra uselviske årsaker (som at de virkelig prøvde å redde ikke-troende fra evig fortapelse) heller enn hensynet til personlig anseelse.

Om du ønsker å lese “Djeveldyrkelse i Frankrike” selv, kan dette gjøres gratis hos Sacred-Texts.com. Lenke: https://sacred-texts.com/evil/dwf/index.htm

Kilder

  1. Engelsk: “Devil Worship in France”
  2. Latin for “Fra løvens munn”, også en referanse til flere skriftsteder i bibelen.
  3. Ekte navn: Marie Gabriel Jogand-Pages
  4. Engelsk: “Are There Women in Freemasonry?”
  5. Etter Pallas Athene, den greske gudinnen for visdom
  6. M-en er en forkortelse for “monsieur”, det franske motstykket til “min herre” på norsk. Det er ikke forbokstaven i et navn.
  7. Engelsk: “The Existence of Lodges for Women: Research on the Subject”
  8. Engelsk: “Collection of Secret Instructions to the Supreme Councils, Grand Lodges and Grand Orients”
  9. I dag kjent som “Kolkata”
  10. Engelsk: “Freemasonry, the Synagogue of Satan”
  11. Johann Gabriel Léon Louis Meurin, S. J. (1825-1895) erkebiskop av Port Louis, Mauritus. S. J. er initialer som innen katolisismen indikerer at personen var medlem av Jesuittordenen. Lenke til profilen hans hos catholic-hierarchy.org: https://www.catholic-hierarchy.org/bishop/bmeurin.html
  12. En form for jødisk mystisisme
  13. “Le Diable au XIXe Siécle” (PDF) Lenke: https://archive.org/details/TaxilLoLeDiableAuXIXeSiicle_201705
  14. Fransk: “Luciferienne”
  15. Ett hemmelig brorskap a la frimurerlosjen stiftet på 1600-tallet.
  16. Manikeisme er en religiøs tro med et sterkt fokus på en lys-mørke-dualisme
  17. Lenke til engelsk versjon: https://www.papalencyclicals.net/Pius09/p9syll.htm

Legg igjen en kommentar