“F-ordet” (Bokanmeldelse, del 1)

Jeg skal i denne serien av innlegg anmelde boken “F-ordet: 155 grunner til å være feminist” (2015) av Madeleine Schultz, Marta Breen og Jenny Jordahl. Boken ble utgitt av forlaget Manifest.

Oppløpet til denne anmeldelsen var at Benjamin Foss, alias “Tappelino”, annonserte at han skulle lese boken “Jenteloven” av Sofie Frøysaa og Ulrikke Falch via sin Facebook-gruppe.

Dette inspirerte meg til å gjøre det samme, men da jeg kom på biblioteket var alle eksemplarer utlånt, så da måtte jeg nøye meg med det nest beste: én annen bok som nylig ble delt på gruppen “Tappelino YouTube”.

I motsetning til det Tappe er kjent for, så kommer ikke dette til å bli en “roast”, ingen referanser til aids, kreft eller turer på Biltema, jeg lover.

Nå som introduksjonen er ut av veien, så er det vel bare å begynne?

Omslag

Fotograf: Meg selv

Omslaget gir et tvetydig inntrykk

På den ene siden heter boken “F-ordet: 155 grunner til å være feminist”. En tittel jeg synes er litt skrytete, da den ikke sier noe konkret om emnet boken handler om, den slår bare fast at forfatternes mening rundt det er velbegrunnet.

Om vi snur boken finner vi følgende beskrivelse nederst på vaskeseddelen:

F-ordet er en morsom og politisk selvhjelpsbok for deg som lurer på om du er feminist, eller som bare vil få bekreftet at du har rett.

Noe som bekrefter inntrykket av en litt overlegen holdning.

På den andre siden er grafikken preget av “kalde” farger og jeg tror ikke at noen som hadde sett boken uten tittel ville ha gjettet at dette var en politisk bok.

Omslaget er dekorert med ansiktene til mange ulike mennesker og blant dem finner vi de tre forfatterne. Tegningene av dem er hverken større eller, med unntak av navnet og pilen ved siden av, på noen annen måte annerledes enn de andre.

Om det finnes en tolkning av dette, så må vel alle menneskene representere ulike folk med ulike meninger om feminisme og det at forfatterne bare er nok tre ansikter at de ikke ser på seg selv som mer enn noen i mengden, hvilket gir inntrykk av ydmykhet.

Forord: På med brillene!

Nå mistet du vel nattesøvnen?
Fotograf: Meg selv

Boken fremstår lettlest og den forsøker seg på humor.

Boken er full av faktabokser, infografer, topplister og tegninger som avbryter hovedteksten, f.eks. når forfatterne skriver:

Det går forøvrig ikke an å snakke om “feminismen” i entallsform – feminisme er ikke én ting. Det feministiske arbeidet er bredt og mangfoldig. (…) Den kjente svenske feministen Petra Östergren sammenlignet en gang feminisme med det mangehodede monsteret Hydra fra gresk mytologi. (…) Vi synes sammenligningen er god.

Så følges dette opp med en helsides tegning av de tre forfatterne som et tre-hodet monster på neste side.

Mengden effekter er stor og den får de i snitt 30 sidene hvert kapittel utgjør til å fly forbi.

Opprinnelig tolket jeg denne boken som en utfordring til kritikerne. En bok der forfatterne slår seg på brystet og sier “bare prøv dere, vi er klare”. Dette viste seg raskt å ikke være tilfellet.

Tanker fremsettes ofte uten (grundige) argumenter og i tilfellene der forfatterne henvender seg direkte til leseren er det klart at denne antas å være en person som er sympatisk til feminisme fra før. Det er også mange “kokebok”-innslag som gir oppskrift på organisering og debatteknikker.

Med andre ord, så minner boken mer om en håndbok for nye “rekrutter” enn en “kritikerslakter”. Dette inntrykket bekrefter forfatterne mot slutten av forordet når de skriver:

Vi håper å nå deg som er enig i vår påstand om at kjønn fremdeles har for stor innflytelse over spillerommet i våre liv, men som ennå ikke har tatt steget over til feminisme. Og deg som allerede er en svoren feminist. Og så vil vi veldig gjerne nå deg som bare er nysgjerrig.

Det er et par ting til i forordet jeg har lyst til å trekke ut, men de vil jeg komme tilbake til senere.

Til slutt er det kanskje verdt å bemerke at boken ikke er strukturert rundt de 155 grunnene. De kommer i et eget kapittel bakerst og utgjør en relativt liten del av boken, vi skal gjennom seks andre kapitler først.

Kapittel 1: Ta plass!

De to første avsnittene tar for seg hvert sitt eksempel på at det nytter “å si i fra” og disse er begrunnelsen for kapitteltittelen.

Det neste som skjer er at forfatterne forklarer begrepene “interseksjonalitet” og “privilege”. De argumenterer ikke egentlig for sitt syn, de bare fremsetter en definisjon slik én ville gjort i en ordbok.

Når forfatterne hevder at det finnes en sammenheng mellom rasisme og kvinnehat og referer til partiet Feministisk Initiativ sitt slagord “ut med rasistene, inn med feministen”, så prøver de å gi dette en historisk bakgrunn ved å trekke inn et sitat fra Sojourner Truth (en svart feminist fra USA på 1800-tallet):

Det er ganske mye oppmerksomhet rundt fargede menn som får sine rettigheter for tiden, men ikke et ord om den fargede kvinnen. Hvis fargede menn får rettigheter, men fargede kvinner ikke får sine, så vil mennene bli herrer over kvinnene og det vil være like ille som det var før. Så jeg vil fortsette å snakke om dette, nå mens tingene er i bevegelse fordi om vi venter til det roer seg så vil det nok ta en god stund for å få denne debatten igang igjen.

Personlig tolker jeg dette bare som at hun sier at menns behandling av kvinner var lik i form og ondskap som herrenes behandling av sine slaver, hvilket ikke sier noe om de bakenforliggende drivkreftene. Langt mindre at disse tingene bokstavelig talt er samme kamp.

“Close, but no cigar.”

På neste side får vi høre om “kjønnsflippet” reklame. En form for feministisk reklame parodi der reklamer med kvinnelige modeller gjenskapes med mannlige. Dette mest for å si noe om “kroppspress”.

Dette virkemidlet beskrives som “effektivt” og som et eksempel på “viral feminisme”, hvilket betyr at forfatterne mener det virker veldig godt.

Målestokken for virkningen er uklar. 

Komikeren Maria Stavang, også kjent som “Piateed”, laget en kjønnsflippet russesang som hun la ut på YouTube.

I Dagbladet hevdet hun at “med engang jeg snudde om på kjønnene vekket det oppsikt”.1

Det er det for så vidt ingen tvil om, spørsmålet er bare hva slags oppsikt?

I en YouTube video ved navn “Piateed (Årets YouTuber)” reagerer Benjamin Foss, alias Tappelino, på Stavang sin russesang2

Et annet eksempel på Piateed sin vridde satire er denne parodien på norske russelåter. Det Piateed har skapt her er en parodi på en parodi. Jeg tror vi alle kan være enig om at norske russelåter er ment som kødd. At russen går rundt og spiller av låter om hvordan de kjøper seg en yacht og en villa når de det siste året har solgt doruller for å få rå til en russebuss som så vidt holder til 17. mai, så burde jo det si oss noe om hvor seriøse disse låtene egentlig er. Likevel velger Piateed å tolke det bokstavelig og som en seriøs greie og lage en parodi på dem.

Dette er selvsagt kun én reaksjon og det finnes naturligvis mange andre, kanskje Mannegruppa Ottar var i harnisk i flere måneder etter at denne låten kom ut og trodde at Stavang seriøst kom til å seksuelt misbruke unge gutter fordi hun sang “nå er du blitt tretten, vis meg hakkespetten”.

Men, om vi holder oss til Tappelino så er reaksjonen hans å avfeie låten som skivebom, ikke å rase mot Stavangs fremstilling av menn.

For å føre dette tilbake til boken, så er dette ihvertfall et eksempel på en “viral” kjønnsflipp som tilsynelatende ikke har fungert.

Jeg greier heller ikke finne noen andre som har fungerte på andre måter enn at feminister selv synes de var geniale.

Det neste som følger er en feministisk tegneserie fra 1970-tallet ved navn “Egalias døtre”. Tegneserien er også en kjønnsflipp, da den forsøker å fremstille et matriarkat som skal representere et motstykke til det feminister kaller kvinneundertrykkelse og patriarkatet.

Den treffer like godt som russelåten til Stavang. 

Etter å ha skrytt av suksessen til “viral feminisme”, gjør forfatterne helomvending og begynner å snakke om nettets mørke sider.

Fotograf: Eron Gjoni.

Og med det befinner vi oss plutselig i en drøfting av netthets og det første eksempelet er ingen ringere enn Zoë Quinn.

Forfatterne skriver:

Nettet er fullt av troll og ofte jager de i flokk. Det fikk den amerikanske indie-game-utvikleren Zoe Quinn erfare. Det begynte med at ekskjæresten hennes la ut intime bilder av henne på sin blogg. Bildene spredte seg og en rekke nettroll i spillbransjen hang seg på i en voldsom hetskampanje mot Quinn. Hun mottok både draps- og voldtektstrusler og valgte til slutt å gå i dekning. Det samme skjedde med de kvinne i spillmiljøet som våget å forsvare Quinn: De ble hetset og mottok trusler. Episoden har i ettertid blitt referert til som Gamergate.

Nå, Gamergate utgjør et stort og innviklet hendelsesforløp, men jeg skal likevel forsøke å komme med et par kommentarer.

Jeg vil begynne med å på peke at de utelater at bakgrunnen for at Zoë Quinns ekskjæreste, Eron Gjoni, la ut bloggserien om Quinn var at Quinn hadde vært utro med flere menn og at alle var personer som kunne hjelpe karrièren hennes.

YouTuberen Mister Metokur, på det tidspunktet kjent som Internet Aristocrat, laget en videoserie ved navn “Quinnspiracy” der han omtalte #Gamergate-kontroversen og spesielt Zoë Quinn, i løpet av første episode beskrev han det slik:3

Jeg bryr meg ikke om at Zoë Quinn knullet fem menn. Jeg bryr meg ikke om at Zoë Quinn er utro mot folk hun er i et forhold med. Det er hennes sak (…) [Det] er en sak mellom henne og partneren hennes, derimot når folkene hun er utro med, folkene hun er utro mot kjæresten sin med er i stand til å hjelpe karrièren hennes gjennom sine handlinger i industrien som hun befinner seg i, blir det en del av den offentlige samtalen og det blir viktig.

(Min oversettelse fra engelsk.)

Fotograf: Eron Gjoni

I tillegg er det behov for presisering når de omtaler bildene av Quinn som Gjoni la ut som intime, her er det ikke snakk om nakenbilder. Det er snarere snakk om “morratryne på hotellet”-bilder. Det første bildet viser riktig nok Quinn liggende i sengen, men hun har på seg T-skjorte og beina er ikke med. De neste bildene viser at hun og Gjoni “kjærestekoser”, f.eks ved at Quinn ligger opp på Gjoni (fullt på kledd) og kysser han på kinnet mens han vrir seg vekk og flirer.

(Jeg la ved bildene i dette innlegget, du må scrolle litt opp for å se dem)

Gjoni delte bildene kun av nødvendighet. Quinn var et kjent navn fra før og han måtte bevise at de hadde vært sammen. Han la også ut et bilde av adgangsbeviset hun ga ham til “Game Developers Conference” (GDC) der han står oppgitt som “utstiller” for selskapet “Zoe Quinn Games” med samme hensikt.

(Du ser bildet rett ovenfor)

Dessuten var ikke Gamergate et angrep på (bare) kvinner. Presseetikk nettstedet deepfreeze.it ble grunnlagt av den gamergate-sympatiserende redditbrukeren “Bonegolem”4og fungerer i praksis som en liste over spilljournalister som gamergate anklager for å være korrupte.

Jeg talte over antallet menn og kvinner som sto oppført på siden etter at Brianna Wu (enn annen gamergate-motstander) hevdet at nettstedet stort sett angrep kvinner. 5 På det tidspunktet mener jeg at jeg kom frem til at listen besto av 2/3 menn.

Ja, det er mye mer å skrive, men jeg tror jeg runder av både omtalen av Gamergate og del 1 av denne bokanmeldelsen her.

Resten av kapittelet består av flere eksempler på netthat, men de orker jeg ikke gå gjennom.

Kan kort nevne at Alanah Pearce var helt uskyldig, men hun ble heller ikke angrepet av Gamergate. Journalisten som intervjuet henne stilte henne et ledende spørsmål om Gamergate sto bak hetsen mot henne og hun svarte “kanskje”.6

Om du ønsker mer stoff om Gamergate anbefaler jeg at du ser “Quinnspiracy” av Mister Metokur som er lenket under “Kilder” nederst i dette innlegget.

“The Zoe Post”, bloggserien til Eron Gjoni om bruddet med Quinn, er fortsatt på nett og kan leses her: https://thezoepost.wordpress.com/  

(Det advares om at serien er på ca. 10 000 ord)

Vi sees i del 2 folkens!

Kilder

  1. “Verdiløs” omtale i Dagbladet: https://www.dagbladet.no/kultur/maria-21-med-norges-droyeste-russelat—jeg-haper-folk-synes-lata-er-sa-grov-og-jaevlig-a-hore-pa-at-de-skjonner-at-det-er-satire/67539151
  2. Piateed (Årets YouTuber) av Tappelino: https://youtu.be/XKul3cVdI0Y?t=5m45s
  3. “Quinnspiracy” (Alle episoder) av Mister Metokur: https://youtu.be/zz–i3M4PVk?t=3m27s
  4. Gamergate Wiki om Deepfreeze:  http://ggwiki.deepfreeze.it/index.php?title=DeepFreeze
  5. Cheong svarer Wu om Deepfreeze på Twitter: https://twitter.com/stillgray/status/1000975609164517376
  6. “Ikke skyld på Alanah, hun skyldte ikke på gamergate.” Link: https://www.reddit.com/r/KotakuInAction/comments/2npwq1/my_take_on_the_alanah_pearce_story_dont_blame_her/

Legg igjen en kommentar