“F-ordet” (Bokanmeldelse, del 3)

(Dette er del 3 av min bokanmeldelse av “F-ordet: 155 grunner til å være feminist” (2015) av Madeleine Schultz, Marta Breen og Jenny Jordahl. Boken er utgitt av forlaget Manifest.)

Brev fra Marta: seksuell bagasje

Seksjonen “Brev fra Marta” er det første av tre “brev” vi kommer til i boken. I disse brevene trer hver av forfatteren ut av den trehodede hydraen som har skrevet resten av boken og henvender seg til leseren på vegne av seg selv alene.

Om du ikke har oppfattet det ennå, så er det Marta Breen som er først ut og som står bak brevet jeg skal omtale i dette innlegget.

Det er ikke så mye som er annerledes med innholdet i dette brevet, det føles som en fortsettelse av kapittel 2 og fortalte meg kun det jeg allerede hadde skjønt at forfatterne mener om kropp og seksualitet, bare med andre eksempler.

Formen er derimot ganske annerledes, brevene inneholder veldig personlige historier, mest knyttet til hva som førte til at hver av forfatterne begynte å kalle seg feminist.

Breen forteller om et ubehagelig samleie med en gutt hun likte i løpet av studietiden, en vond opplevelse med en mannlig gynekolog og om en barndomsvenninne som ble utsatt for seksuelle overgrep.

Hun forteller også om den gangen Kvinnefronten holdt en erotisk novelle konkurranse der målet var å finne en novelle som skildret god sex, altså erotikk som levde opp til deres krav om å være “likestilt”. Det greide de, i følge Breen, ikke. Novellene de mottok omhandlet enten kun vonde opplevelser med sex eller var for politiske og stive til å kunne virke opphissende forteller hun.

Når hun kommer inn på pornodebatten nevner hun Kjetil Rolness og hans verk “Sex, Løgn og Videofilm” der han tar et oppgjør med myter rundt porno som har blitt spredd av, blant andre, feminister.

Her kommer ikke Breen med noe forsvar, hun skriver i stedet:

Rolness har rett i at mye av den seksualpolitiske debatten har vært basert på emosjonelle, heller enn rasjonelle argumenter. Enkelte pornomyter har fått mer plass i offentligheten enn faktabasert kunnskap om temaet.

og

Du kan kjenne en indre motstand mot noe, kanskje til og med avsky, uten å kunne belegge disse følelsene med verken fakta eller statistikk.

Hvilke jeg regner som store innrømmelser.

Brevet inneholder også mye historikk om ulike holdninger til porno blant feminister og utgjør en drøfting som sannsynligvis burde ha erstattet omtalen av feministers syn på porno som vi finner i kapittel 2.

Det siste jeg har lyst til å kommentere er følgende utsagn fra Breen:

Og uavhengig av om man er for, mot eller har et ambivalent forhold til porno, vil jeg tro de fleste feminister er enige i om at det er problematisk at pornobransjen er eid og styrt av menn, og at filmene regisseres og finansieres av menn.

Hvorfor?

Kvinner utgjør flertallet av barnehageansatte og grunnskolelærer, de utgjør også flertallet av forfatterne av bøker for barn og ungdom, skal vi dermed konkludere med at alle gutter dermed blir feminisert, mobbet og hjernevasket til underkastelse ovenfor kvinner gjennom hele barndom?

Nå, det finnes faktisk mennesker som mener akkurat det, men de blir (med rette) stort sett led av. Hva gjør dette til et mer fornuftig standpunkt?

At kongen er rødhåret nødvendiggjør ikke at han utnevner “redheads” til en priviligert klasse i riket, tjener han selv egentlig noe på å gjøre det?

Videre vil jeg påpeke at de fleste industrier er eid av menn, ikke bare pornobransjen. Dette forhindrer ikke at det finnes kvinneblader, tamponger eller sminke. For å låne et poeng fra nettopp “Sex, løgn og videofilm” av Kjetil Rolness, som jeg nå har lånt på biblioteket, så er det at produktene i seg selv er kvinnefiendtlige og ikke bare arbeidsplassen noe feminister kun sier om porno.

Ved første gjennomlesning var jeg ganske lei etter de første to kapitelene og ønsket bare å bli ferdig med boken fortest mulig, men “brevet” fra Breen scoret en del poeng hos meg.

Hun forteller om vonde personlige opplevelser uten at disse umiddelbart knyttes til et forsvar for feminismen, hun lar leseren trekke konklusjonene.

I tillegg så kommer hun med historien om novellekonkurransen i Kvinnefronten og kommentarene rundt boken til Rolness. Begge deler var innrømmelser av feilgrep eller ihvertfall tilkortkommenheter.

Når hovedproblemet mitt med boken opptil det punktet gikk  på at jeg synes boken var “tendensiøs” og brautende, så var dette riktig måte å gjøre opp “gjelden” på. Jeg fikk faktisk en stund dårlig samvittighet fordi jeg hadde planlagt å gi boken en hard og avvisende anmeldelse.

Det tok likevel ikke lenger enn til slutten av neste kapittel før jeg var tilbake i det kyniske hjørnet igjen. Totalt sett føler jeg at de positive sidene med boken veier opp for de negative og omvendt, slik at inntrykket mitt av både den og forfatterne egentlig er det samme både før og etter.

Jeg skal stille disse opp mot hverandre og utdype hva jeg mener i slutten av denne serien.


Legg igjen en kommentar