Var feminismen noen gang feilfri?

Emmeline Pankhurst (kvinnen i pelskåpen) på turné i USA. Offentliggjort i 1914. Fotograf: Fredrick A. Schutz. Hentet fra arkivene til “National Women’s Party”, gjort tilgjengelig av “Library of Congress, Manuscript Division, Washington D.C.”.1

De fleste feminismekritikere går ut ifra at feminismen opprinnelig var en god idé, men senere ble fordervet.

Skillet mellom de tingene de liker og ikke liker uttrykkes som regel som et spørsmål om tid eller grad.

“Jeg ville ha vært en feminist for hundre år siden” er et kjent klisjé som uttrykker denne holdningen.

Er dette en korrekt måte å forstå feminismen på? Var den tidlige feminismen edlere enn den vi ser i dag?

Satt på spissen, var feminismen noen gang feilfri?

Det er dette jeg skal forsøke å svare på i løpet av denne artikkelen.

For å gjøre nettopp det er det nødvendig å fastslå hva feminisme er og hvordan det oppstod.

Jeg skal derfor gi en kort gjennomgang av feminismens, og i mindre grad antifeminismens, historie slik jeg ser den.

Feminismens historie

Jeg er skeptisk til å utrope noe eller noen til det første tilfellet i historien av et bestemt fenomen, mest fordi jeg en stund senere gjerne oppdager et enda eldre eksempel.

I tillegg er det slik at etterhvert som én forstår et emne bedre skiller kjernen seg tydeligere ut fra periferien.

Dette fører igjen ofte til at én blir i stand til å gjenkjenne fenomenet i enda mer underutviklede og som regel tidligere former.

Jeg kan derfor ikke utpeke noen kvinne eller mann som historiens første feminist.

Det jeg derimot kan si er at det eldste eksempelet på en feministisk tekst jeg personlig kjenner til er “Boken om damenes by” (1405) av Christina De Pisan.2

Boken består i et oppgjør med “kvinnehat” og kritiserer forestillinger av typen “kvinner er tilpasset oppgaven å ha omsorg for barn, derfor er de selv barnslige og fjollete”.

En annen tidlig feministisk tekst er “Nobelheten og fortreffeligheten til det kvinnelige kjønn”3 (1532) skrevet av “magikeren” Heinrich Cornelius Agrippa von Nettesheim, en satirisk bok som hevder at kvinner utgjør det overlegene kjønn.

Det finnes flere slike blaff fra langt tilbake i tid, men de har alle det til felles at personene bak ikke fikk mye støtte i samtiden og oppnådde få samfunnsendringer.

Oppturen begynte først med opplysningstiden og den franske revolusjonen.

I 1790 grunnla franskmannen Claude Dansard “Det broderlige samfunn for patrioter av begge kjønn”4, en tidlig feministisk organisasjonen.

I 1792 utga den engelske forfatteren Mary Wollstonecraft boken “Et forsvar for kvinners rettigheter”.

Rundt 1850 ble “kvinnefrigjøring” et ord. Det ble også begrepet “femme émancipée” (“frigjort kvinne”), en nedsettende betegnelse på kvinnelige kvinnerettighetsforkjempere.

Femme émancipée er forresten noe Georg Kold anklager Sofie for å være i “Amtmannens døtre”.

I løpet av siste halvdel av 1800-tallet ble det gjort en rekke lovendringer rundt arv, ekteskap og skilsmisse som var ment å komme kvinner til gode.

I 1869 utga filosofen John Stuart Mill boken “Kvinneundertrykkelsen”.

Mot slutten av 1800-tallet kom feminisme i hovedsak til uttrykk gjennom det lavkirkelige misjons- og avholdsmiljøet, samt arbeiderbevegelsen.

Den amerikanske organisasjonen “Women’s Christian Temperance Union” (norsk: Kristne kvinners avholdsforening) vedtok at de skulle kjempe for stemmerett for kvinner i 1881.

Selve begrepene feminist og feminisme oppsto først en gang på 1890-tallet.

Antifeminismens historie

Den første teksten jeg vet om som direkte retter kritikk mot feminisme er boken “Pornokratiet og den moderne tids kvinner”5(1875) skrevet av anarkismens far, Pierre-Joseph Proudhon.

Boken ble utgitt etter Proudhons død, men den er basert på ett brev eller en serie med brev han skrev som svar til to kvinner som kritisert det, i deres øyne, reaksjonære kvinnesynet han ga uttrykk for i kapittel elleve, “Kjærlighet og ekteskap”, fra boken “Rettferdighet i revolusjon og i kirken”6 (1861).

I “Pornokratiet” langer Proudhon ut mot det han beskriver som “den absurde forestillingen om at kjønnene ikke er mer ulike en retningen kjønnsorganet peker”.

Den eldste bruken av ordet “antifeminisme” jeg kjenner til er å finne i forordet til boken “Kjønn og karakter”7 (1903) av den østerrikske filosofen Otto Weininger.

Her skriver forfatteren følgende:

Der denne fremstillingen er antifeministisk, og det er den nesten gjennomgående, kommer også mennene til å ha tungt for å godta den med full overbevisning, for på grunn av deres kjønnslige egoisme ser de stadig bare kvinnen slik de skulle ønske at hun var.

Begrepet har også blitt benyttet som tittelen på et leserinnlegg hetende nettopp “Antifeminisme”8 (1908) skrevet av mannsaktivisten Ernest Belfort Bax og publisert i avisen “The New Age”.

Selve innlegget er ikke særlig spesielt, det utgjør bare en tidstypisk kritikk av stemmerett for kvinner og ordet antifeminisme brukes ikke i brødteksten.

Bax nevner igjen antifeminisme to ganger i forordet til boken “Den feministiske svindelen”9 (1913).

Her bruker han ordet “antifeminist” én gang for å betegne en motstander av den dagsaktuelle kvinnekampen og “den antifeministiske siden” én gang som et navn på den siden av debatten han selv tilhører.

Feminismens feil

Størst blant feminismens feil er tanken om at de med makt aldri gir denne fra seg frivillig.

Det beste historiske eksempelet jeg har på dette er talen “Frihet eller døden”10 (1913) holdt i Hartford, Connecticut av den engelske stemmerettsaktivisten Emmeline Pankhurst.

Pankhurst grunnla organisasjonen “Women’s Social and Political Union” (WSPU) i 1903, målet dens var å kjempe for stemmerett for kvinner med “handlinger, ikke ord”.

I talen sier Pankhurst at stemmerettskampen hjemme i England ikke lenger handler om politisk aktivisme, men “har blitt et spørsmål om borgerkrig og revolusjon”.

Videre sammenligner hun kvinnekampen med den da pågående krigen mellom England og Irland, der Irland forsøkte å løsrive seg fra Storbritannia.

En annen feil er tendensen til å fordømme tanker om en naturgitt overlegenhet innehatt av menn, men samtidig omfavne ideer om en naturgitt overlegenhet innehatt av kvinner med varierende alvorlighet.

Et tidlig eksempel på dette er å finne i WCTU-presidenten Frances Willard sin tale til organisasjonens årsmøte i 1888.

I denne talen gjengir hun en anekdote om at den nylig avgåtte keiser Frederick III av Tyskland en gang skal ha irettesatt én av offiserene sine for å si om en såret soldat at han “gråt som en kvinne”.

Denne beskrivelsen skal keiseren ha sagt var uriktig fordi kvinner er mer, ikke bare like mye, standhaftige som menn.11

For å runde av denne seksjonen ønsker jeg å igjen referere til boken “Kvinneundertrykkelsen” (1869) av John Stuart Mill.

I denne fordømmer Mill den arrogansen han mener menn fleste besitter ovenfor kvinner, i følge ham fordi de er opplært til å tenke at de er dem overlegen.

Denne arrogansen hevder han er årsaken til at de føler seg berettiget til å undertrykke sin mor, kone eller søster.

Er feminismen ond?

På dette punktet regner jeg med at leserne sitter med noen spørsmål, det mest påtrengende er sannsynligvis om det jeg sier er at alle de tingene feminister har jobbet for er negative?

Svaret på dette er nei.

En riktigere oppsummering ville være at det å arbeide for viktige saker hverken er en garanti for fravær av eller en unnskyldning for svakheter og feil.

For uten at det er mange feminister jeg ikke har noe i mot (hovedsaklig vet jeg ikke hvem de er alle sammen), så finnes det til og med enkelte feminister jeg har et positivt inntrykk av.

Én av disse er Millicent Garret Fawcett.

I likhet med Emmeline Pankhurst var Fawcett en stemmerettsaktivist aktiv på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, men i motsetning til Pankhurst drev hun en politisk organisasjon som tok avstand fra vold.

I kapittel seks, “De militante samfunnene”, i boken “Stemmerett for kvinner: En kort historie om en stor bevegelse”12 (1912) snakker Fawcett om de stemmerettsorganisasjonene som valgte en voldelige linje i kampen for kvinners rettigheter.

I dette kapittelet drøfter hun også forestillingen om at voldelige aksjoner alltid er nødvendig for å oppnå politisk utvikling.

I denne forbindelse skriver hun blant annet:

Én av de merkverdige tingene som er å finne i ett av brevene til Cromwell13 er et avsnitt som forklarer hvordan de rettighetene som er tatt med makt har liten verdi sammenlignet med dem som er gitt på bakgrunn av rettferdighet og fornuft.

Han skriver: “Ting tatt med makt er både mindre hederlige og mindre varige enn dem gitt i etterkommelse av argumenter” og “en seier vunnet på en fri måte er verdt dobbelt så mye som en tilsvarende seier vunnet med tvang, de er mer på ekte våre og sikrere for etterslekten.”

De praktiske erfaringene til mannlige revolusjonære siteres ofte som et som et bevis på det motsatt, men med all respekt for det motsatte kjønn, er ikke deres eksempel heller ett på hvordan det ikke bør gjøres?

Revolusjonen i Russland14 for eksempel har kastet landet ut i en ond sirkel av: “vi dreper deg, fordi du og dine har drept oss”, og slik løper det i en endeløs syklus som når et speil reflekterer ett annet.

Ord å leve etter.

Kilder

  1. Lenke til der bildet er hentet fra: https://www.loc.gov/item/mnwp000276
  2. Boken finnes i en norsk oversettelse av Jan Dietrichson som kom ut i 2013. Den kan lånes på biblioteket.
  3. Latin: “De Nobilitate et Praecellentia Feminei Sexus” Lenke til teksten hos Esoteric Archives: http://www.esotericarchives.com/agrippa/preem.htm
  4. Fransk: La Société Fraternelle des Patriotes de le un et le autre sexe
  5. Fransk: “Pornocratie et, ou les Femmes dans les temps modernes” Lenke til teksten hos Archive.org: https://archive.org/details/lapornocratieoul00prouuoft/page/n13/mode/2up
  6. Fransk: “De la justice dans la révolution et dans l’église” Lenke til teksten hos Archive.org: https://archive.org/details/delajusticedans01prougoog/page/n14/mode/2up
  7. Tysk: “Geschlecht und Charakter” Lenke til teksten hos Archive.org: https://archive.org/details/geschlechtundch01weingoog/page/n7/mode/2up
  8. Engelsk: “Anti-feminism
  9. Engelsk: “The Fraud of Feminism”
  10. Engelsk: “Freedom or Death” Lenke til talen hos Emerson Kent: http://www.emersonkent.com/speeches/freedom_or_death.htm
  11. Lenke til talen hos Harvard Library: https://iiif.lib.harvard.edu/manifests/view/drs:2580740$26i (Anekdoten er å finne på side 26.)
  12. Engelsk: “Women’s Suffrage: a Short History of a Great Movement”
  13. Lord Protector Oliver Cromwell (1599-1658)
  14. 1905 revolusjonen

Legg igjen en kommentar