Rapport fra 8. mars (2019)

Bildet av 8. mars toget på Øvre torv, Kristiansand like før “avgang”.

Nå har jeg vært på 8. mars-markeringen i Kristiansand. Det ble ikke en så spennende opplevelse som jeg hadde håpet, men jeg skal fortelle dere om den likevel.

Vi tar det fra begynnelsen:

Ankomst

Jeg ankom Øvre torv førti minutter før arrangementet skulle starte og da lurte jeg først på om jeg hadde tatt feil av stedet siden jeg ikke kunne se noen tegn til at det skulle holdes noen markeringen der.

Straks oppdaget jeg to personer i refleksvester som rullet sammen et banner foran nedgangen til parkeringshuset og da skjønte jeg at jeg hadde kommet rett.

Bilder

Jeg ble stående ved sykkelparkeringen i skyggen av domkirken og vente på at arrangementet skulle begynne. Etter hvert som starttidspunktet nærmet seg begynte det å komme flere og flere folk, da jeg besluttet at det var nok folk til stede begynte jeg å ta bilder.

Jeg beveget meg rundt utkanten av arrangementet for å få bilder fra ulike vinkler, mot slutten av denne runden fikk jeg øye på en gruppe på 10-12 personer med store hammer og sigd flagg, matchende bandanaer og røde armbind.

Dette var selvfølgelig Tjen-folket sitt bidrag til eventet.

Jeg liker ikke argumenter av typen “kommunister mener X, derfor er alle som mener X kommunist”, fordi det stemmer ikke, men jeg kommer definitivt til å dra frem dette neste gang noen kaller antifeminister høyreekstreme.

Like før appellene skulle begynne ankom en gruppe utkledd som “tjenerinner” (handmaids) fra “A Handmaid’s Tale”. Denne gjengen fant jeg senere ut at tilhørte Rød Ungdom.

Jeg synes personlig det å trekke inn Gileaden er overdreven retorikk i forhold til regjerings abortpolitikk, men kostymene var kule.

Bildet av både Tjen-folket og “tjenerinnene” fra Rød Ungdom.

Appellene

Jeg fikk ikke med meg så mye av appellene, jeg prøvd å holde meg på avstand fra selve arrangementet og ble derfor stående bakerst i folkemengde da disse begynte.

Arrangørene hadde ganske små høyttalere og jeg tror det var større oppmøte på arrangementet enn de hadde regnet med så det var vanskelig å høre hva som ble sagt fra der jeg sto.

Jeg greide til slutt å komme meg nærme nok til å få med meg det meste, men jeg gikk fortsatt glipp av bruddstykker på grunn av barnegråt og lignende.

Jeg kommenterer ikke innholdet i noen av appellene, siden dette ikke var hensikten min ved å delta.

Toget

Som tidligere nevnt var det ganske godt oppmøte på markeringen og det kom mange flere folk enn jeg forventet.

På morgenen 8. mars sto ca. 350 personer oppført som “skal” på Facebook-arrangementet og jeg tror det er rimelig å si at dette er tallet på folk som faktisk møte opp, kanskje til og med litt flere.

De eneste organisasjonene som hadde egne paroler i toget var Sosialistisk Ungdom, Rød Ungdom, Palestinakomiteen og Tjen-folket, pluss en femte organisasjon som enten var AUF eller en fagforening, jeg er ikke helt sikker.

Jeg vil anslå at SU og RU begge hadde ca. tyve medlemmer hver til stede på markeringen.

De aller fleste som deltok i toget gikk bak de tre hovedparolene og jeg greide ikke å plassere dem som tilhørende noen spesifikk organisasjon, de var antageligvis bare “tilfeldige” deltakere uten et omfattende engasjementet for feminisme resten av året.

Café Mestizo

Det var ikke noen “korrespondanse” mellom avslutningen av toget og “etterfesten” på Mestizo. Etter en runde rundt byen endte toget opp tilbake på Øvre torv der det hadde startet og der gikk folkemengden i oppløsning, selv folkene fra SU og RU så ut til å forsvinne i en helt annen retningen enn mot Mestizo.

I tilbakeblikk så skulle de nok legge fra seg bannerne på partikontoret først, men det tenkte jeg ikke på der og da. Uansett, jeg visste hvor Mestizo var fra før, så jeg greide å finne frem til lokalet på egenhånd.

På Facebook var det bare ca. tyve påmeldt, så jeg forventet en liten fest, men da jeg gikk gjennom døren til restauranten gikk jeg også rett inn i haletuppen på en kø som strakte seg på tvers av lokalet.

Jeg la også fort merke til at så godt som alle sitteplassene var tatt allerede tyve minutter før klokken 18:00, tidspunktet festen offisielt skulle begynne.

Riktig nok tror jeg ikke alle i lokale kom fra 8. mars-arrangementet, det var fredagskveld og Mestizo holdt åpent som vanlig, så jeg tror de fleste som var der var vanlige restaurantgjester.

Jeg beklager å måtte fortelle dere dette folkens, men jeg forlot Mestizo nesten med en gang og jeg fikk ikke fortalt noen av de som var der at jeg er en antifeminist.

Restauranten var som sagt full og køen så ut som om den kom til å ta en evighet, dessuten satt folk omtrent opp på hverandre, så det var dårlige muligheter for å få snakket med noen én til én slik jeg hadde tenkt.

I tillegg var jeg ganske sliten og hadde et intervju med Elizabeth Hobson å forberede meg til samme kveld, så jeg gikk derfor hjem etter bare tyve minutter uten å få med meg så mye.

Konklusjon

Etter å ha lest alt dette lurer dere sikkert på hva jeg tenker om planen min om å holde en motdemonstrasjon på 8.mars-markeringen etter å ha deltatt der selv?

Svaret er: ja, jeg er fortsatt helt for denne planen og tror den er hensiktsmessig å gjennomføre.

Greit nok, jeg dras mellom om vi burde konfrontere feministenes 8. mars-arrangement direkte eller bare ha vårt eget alternativ et annet sted i byen, men jeg synes definitivt at antifeminister burde markere seg på 8. mars.

Dersom vi velger konfrontasjon så kommer det til å kreve en del forarbeid i form av at vi er nødt til å vinkle oss konkret inn mot det som 8. mars-komiteen trekker frem det aktuelle året og helst mot spesifikk organisasjoner eller enkelt personer som opptrer i den aktuelle byen vi markerer oss i.

Det å si “feminisme er kjipt” på generelt grunnlag holder ikke. (Selv om det er sant.)

Nå føler jeg at dette innlegget har blitt langt nok.

Vi sees i neste innlegg!