Er autister tankeblinde?

Tankeblindhet, en manglende forståelse av at andre besitter ulike opplysninger, meninger og følelser enn én selv, har fra begynnelsen av vært antatt å være hovedmekanismen bak autisme.

Dette gjenspeiles i selve begrepet autisme, som stammer fra de greske ordene “autos” (selv) og “ismos” (tilstand) og er ment å bety “sykelig selvsentrerthet”.1

I nyere tid har denne forklaringsmodellen i hovedsak blitt videreutviklet av autismeforskerne Uta Frith og Simon Baron-Cohen, og som forberedelse til dette innlegget har jeg lest boken “Null grader av empati”.2

Når jeg nå leverer en kritikk av denne forståelsen blir det likevel ikke noen tung, vitenskapelig gjennomgang, bare et dypdykk i min selvbiografiske hukommelse.

Er jeg autist?

Jeg er helt overbevist om at jeg er autist.

Jeg har problemer med å holde min “interne monolog” nettopp intern. Når jeg er alene tenker jeg stort sett høyt, både når jeg er fokusert og når jeg lar tankene vandre. Volumet varierer mellom hvisking og normal tale.

Jeg har også en tendens til å smile, le, “hyle” eller komme med en rekke andre lyder og ansiktsuttrykk som reaksjon på ord og bilder i hodet mitt. Dette er naturlig for meg og jeg har vært sånn siden jeg var barn.

Jeg greier stort sett å undertrykke disse impulsene i situasjoner der andre kan se eller høre meg, men jeg mislykkes av og til.

Når jeg gjør rutinemessige ting som ikke trenger ytre konsentrasjon, f.eks. det å gå på butikken og handle det jeg pleier, kan jeg forsvinne inn i mine egne tanker, miste fokus på å fremstå normal offentlig og *Bang!* jeg snakker med meg selv!

Denne oppførselen er én av måtene jeg “stimmer” på (mer om stimming lenger ned), men jeg gjør også mange andre ting.

Grunnen til at jeg ikke kvitter meg med hockey-sveisen er at etter jeg anla langt hår begynte jeg å stimme ved å tvinne det, og det kan jeg ikke lenger dersom jeg klipper meg kort.

Jeg gjør også en rekke håndbevegelser, men jeg har to klare favoritter:

1) Å slå hendene sammen med den én hånden åpen og den andre lukket, som når én knekker fingrene, men med den forskjellen at jeg krøller de to midtre fingrene på høyre hånd inn mot håndflaten slik at kun lille- og pekefingeren kommer i kontakt med venstrehånden.

2) Å kaste små gjenstander frem og tilbake mellom hendene, jeg brukte mye viskelær og blyantspissere før, men de lagde så mye lyd når jeg uunngåelig mistet dem i gulvet, så nå har jeg gått over til sokker.

Høyrehånds posisjonen beskrevet i 1). Bildet er tatt av meg.

Jeg lærer hele tiden nye måter å stimme på og om jeg ser noen gjøre “stimmevennelige” håndbevegelser på film kan jeg plukke disse opp eller til og med begynne å herme etter personen på skjermen imens jeg ser på.

De mest egnede håndbevegelsene er raske, rytmiske og gjentakende. Jeg er glad i å se folk stokke kort og “deale” Blackjack på Casino. Tegnspråk er også festlig.

En annen adferd hos meg som også er stimming er tendensen til å bite meg i leppen, ikke så hardt at jeg begynner blø, bare slik at jeg “suger” på den.

Jeg har alltid vært overfølsom for lyd og lys, i voksenalder greier jeg fremdeles ikke å gå på kino. Jeg har gitt opp forsøket på å overvinne dette og kommer aldri til å prøve igjen. Konserter, teaterforestillinger og lignende arrangementer går greit, men de er ikke yndlings aktivitetene mine.

Som barn måtte jeg bruke solbriller hos tannlegen fordi lyset fra lampen stakk sånn i øynene mine. Dette har endret seg siden, men når jeg er sliten hender det jeg må dempe belysningen rundt meg.

En annen side ved overfølsomheten min er søvnproblemer. Alle hendelser og aktiviteter gjør så sterkt inntrykk at jeg er stresset lenger etterpå enn en ikke-autistisk person. Dette fører til at jeg fortsatt er for “gira” og våken til å sove når det er på tide å legge seg.

Dette behovet for lenger våken nedstressningstid har ført til at jeg ofte vitser om “det autistiske døgnet”, som er tjue-seks, i stedet for tjue-fire, timer langt.

Helt til slutt, så har jeg snevre preferanser. Jeg pleier å spise den samme maten, høre på den samme musikken og fordype meg i det samme emnet i lange perioder.

Alt i alt synes jeg at jeg er temmelig autistisk og utviser alle de klassiske symptomene. På min fullstendig oppdiktede og uvitenskapelige autismeskala, som strekker seg fra null til ti og der ti er mest mulig autistisk, ville jeg ha gitt meg selv en score på 3,5.

I tillegg ble jeg diagnostisert av profesjonelle psykologer da jeg var ti.3

Er jeg empatisk?

Min egen vurdering er kanskje ikke det mest troverdige beviset, men jeg synes jeg er empatisk.

Jeg gir sjelden uttrykk for hva jeg mener med mindre noen spør meg direkte, om jeg overhører noen snakke om noe bryter jeg ikke inn selv om jeg mener de tar feil.

Jeg nøler alltid før jeg trykker “publiser” på nettstedet mitt eller deler innleggene mine på sosiale medier. Selv om jeg har brukt flere timer på å skrive, redigere og å gjøre research i forbindelse med artikkelen og allerede har sagt meg fornøyd får jeg alltid kalde føtter rett før offentliggjøringen.

Jeg begynner å tvile på om deler av teksten er tydelige nok eller å fiksere på et bestemt, om aldri så overfladisk, motargument, og overbevise meg selv om at alle vil avvise konklusjonene mine på grunn av det.

Jeg synes også at jeg er flink til å oppsøke og lytte til den andre siden av en sak, et relevant eksempel er at jeg i forbindelse med nettopp dette innlegget, som nevnt, leste “Null grader av empati” av Baron-Cohen.

Videre bruker jeg sjelden latterliggjøring eller uthegning mot meningsmotstanderne mine.

Om jeg benytter humor går den på bekostning av det noen sier og ikke hvordan de er som person, og selv dette forsøker jeg å begrense. Konflikter tar jeg opp med dem det gjelder, jeg løper aldri til andre og sier “vet du at X sa/gjorde/mener sånn og sånn?”.

Sånn hadde jeg ikke vært med mindre jeg trodde andre kunne ha gode grunner til å være uenig med meg.

Jeg oppfatter meg selv som en diplomatisk person som mener at alle egentlige er enige med hverandre, de ser bare ikke hvordan de ulike puslespillbitene de sitter med passer sammen.

Var jeg empatisk som barn?

Nå som jeg forhåpentligvis har overbevist deg om at jeg er en empatisk person i dag, tenker du kanskje at dette må være noe jeg har lært i løpet årene, at jeg umulig kan ha vært sånn som barn, for da ville jeg aldri ha fått diagnosen, så hvordan var jeg som barn?

Da jeg begynte i 1. klasse var jeg engstelig for å gå på skolen, og ofte ville jeg ikke ut av bilen da foreldrene mine forsøkte å levere meg.

Løsningen på dette ble at jeg fikk lov til å ha med et kosedyr, en oransje katt med myk kropp men hardt plastikk hode, og ha dette på pulten i timene, fordi jeg åpenbart ikke var kreativ med navn, kalte jeg bare denne katten “Pusen”.

Min favoritt aktivitet i tidlig barndom var å leke med dette kosedyret, og det gjorde jeg både hjemme og på skolen. Lekene gikk stort sett ut på at “Pusen” var en hemmelig agent som bekjempet onde skurker.

Leketøy som lignet på mennesker eller dyr behandlet jeg som om de var “levende”, når jeg pakket dem ned i sekken for å ta dem med til eller fra skolen var jeg nøye med hvordan jeg gjorde det.

Jeg passet på at de ikke lå opp ned eller med ansiktet presset inn i stoffet og at de ikke ble klemt av tunge bøker. Dette gjorde jeg fordi jeg ikke ville at de skulle oppleve å bli kvalt eller knust.

Når det gjelder TV-underholdning var jeg spesielt glad i dukketeater som barn. Jeg elsket å se “Fragglene” og “Sesamstasjon” på Barne-TV, samt “The Muppet Show“. Men jeg ble også litt redd av disse seriene, og ikke bare fordi “gorgene”4 var så skumle.

Nei, også fordi jeg la merke til at de ulike episodene brukte de samme “setene” igjen og igjen, altså at handlingen stadig utspilte seg i de samme små miljøene. Dette fikk meg til å lure på om det i “dukkeuniverset” eksistert en verden utenfor det vi fikk se på skjermen og jeg var redd for at dukkene følte seg fanget der de var.

Du spør kanskje “ok, du utviste omtanke for leker og oppdiktede figurer, men viste du noen gang empati for andre mennesker?” Vel, jeg kunne ha kommet med en rekke eksempler, men der er spesielt én historie jeg har lyst til å gjenfortelle.

Da jeg gikk i 1. klasse, altså da jeg var seks år, utspilte det seg en episode der jeg lekte med en annen gutt som hadde meg seg en liten kiste med leketøy på skolen.

Han delte disse med meg og vi hadde en fin stund sammen, på et tidspunkt bestemte jeg meg for å ta en sprettball fra kisten hans og stikke av med den for å få han til å jage meg. Dette var ment som “vennskapelig” erting, én sånn “kom og ta meg hvis du vil ha sprettballen tilbake!”-situasjon.

Da han var i ferd med å ta meg igjen og å gjenerobre sprettballen kastet jeg den så langt unna som mulig for å forlenge tergingen i og med at han da måtte løpe å hente den.

Det som, helt utilsiktet, ble konsekvensen var at sprettballen landet i en steinhaug og forsvant ned i et hull mellom noen store steiner.

Så snart jeg skjønte hva som hadde skjedd løp jeg for å hjelpe han med å få tilbake leken sin, men det klarte jeg ikke fordi hullet var for smalt til at jeg kunne få armen langt nok ned.

Da gutten skjønte at han ikke kom til få sprettballen sin tilbake ble han trist, ikke strigråt trist, men mer enn bare litt. Dette knuste det meg å se og denne hendelsen ga meg gnagende skyldfølelse i magen i ukevis etterpå!

Jeg fikk aldri kjeft av “de voksne” for denne hendelsen, likevel kunne jeg minne meg selv på den i både 2. og 3. klasse. Da kom gjerne tanker som “det der skulle jeg aldri gjort” og “da var jeg slem!”.

Kan autister lyve?

En viktig grunn til at autismeforskere tror vi autister er tankeblinde er problemene vi har med å lyve, de tror dette skyldes at vi ikke kan forestille oss hva som er sannsynlig for andre og at vi er dårlige på å dikte opp ting som ikke har skjedd.

Det finnes en “morsom” historie om en gang der jeg ikke greide, eller ikke var villig til, å lyve som har vært gjenfortalt et par ganger i min familie.

Det dreier seg om en tur til Legoland, Danmark da jeg var veldig liten, jeg husker ikke nøyaktig alder.

Jeg ville veldig gjerne prøve “kjøreskolen” de hadde der, men var ett år under den nedre aldersgrensen. Foreldrene mine foreslo som løsning at jeg skulle lyve på alderen, men det ville jeg overhodet ikke!

Jeg vet denne hendelsen har bidratt til at jeg ble diagnostisert med autisme5, fordi jeg har nemlig lest om den i journalen min fra Barne- og Ungdomspsykiatrisk.

Hvis ikke tankeblindhet, hvorfor har vi da store utfordringer med å fortelle løgner?

Hvis du søker opp “kroppsspråk som avslører løgn” vil du finne at tegnene som oppgis ikke egentlig er tegn på løgn, de er tegn på stress, som bare unntaksvis skyldes at noen er redd for å bli tatt i å lyve.

Å måtte holde masken imens du “lyver noen rett i trynet” er en høy-stress sosial situasjon selv for en ikke-autist, og når vi autister blir overstresset av normale sosiale situasjoner, sier det seg selv at vi vegrer oss for dette.

Usikkerheten og kontrolltapet vi ville oppleve dersom vi skulle bli tatt er også mer skremmende for oss enn for andre. Sånn sett er vi ikke ærlige, bare redde for konsekvensene.

Jeg er en konfliktsky person og jeg vet mange andre autister er på samme måte. Vi er redde for å ha vanskelige samtaler der vi må gå inn på tunge emner, konfrontere noen eller snakke ut om følelsene våre. “Klumpen i halsen” folk flest kjenner på når de må gjøre sånt er for oss enda vondere, jeg vil gå så langt som å si ti ganger verre i mitt tilfellet.

Følelsene våre kan bli så sterke at ordene ikke kommer ut.

Det er forventningen om et slikt sammenbrudd og tap av taleevne som fører til at vi forsøker å unngå situasjoner der vi kommer under press, enten dette består i å måtte lyve eller noe annet.

Siden det å skrive noe ned i et format der vi kan bruke den tiden vi trenger er lettere enn å snakke ansikt til ansikt, hender det at vi velger å sende epost.

Jeg har ihvertfall gjort dette flere ganger, riktignok kommer dette gjerne skeivt ut, da ikke-autister gjerne 1) ikke forstår hvorfor de må lese en lang epost når vi jo bare kunne ha forklart dem det viktigste eller 2) blir krenket over at vi velger å kommunisere på denne måten fordi de tror det betyr vi ikke bryr oss.

Denne overfølsomheten for stress forklarer også hvorfor vi er tilbakeholdene med å bryte regler. Spenningen andre barn oppsøker gjennom dette blir for mye for oss og derfor er vi ikke med.

Når det er sagt, så vil jeg legge til at dette ikke betyr at autister aldri lyver eller er ulydige. Faktisk, vil jeg si det foregår mye bedrag mellom oss og foreldrene våre.

Foreldrene våre vil vi skal utvide komfortsonene våre og oppføre oss som normale barn, vi vil ikke det!

Adferd de vil ha oss til å slutte med blir vi som regel bare bedre på skjule og er det noe vi har lyst til å unnslippe, enten det er besøk, psykologtimer eller vi bare ikke orker skolen en dag, da lyver vi!

Hva er “stimming?”

Selvstimulering, ofte forkortet “stimming”, er en essensiell mestringsteknikk for autister som hjelper oss å bearbeide sanseinntrykk.

Stimming kan ta uendelig mange former, men består for eksempel i den adferden jeg snakker om i avsnittet “Er jeg autist?”, altså at jeg snakker med meg selv, gjør bestemte håndbevegelser og biter meg i leppen.

Inntil nylig var det liten forstålese av hvorfor vi gjør dette, selv blant “ekspertene”. Til tross for at jeg alltid har stimmet fant jeg ikke ut hvorfor før etter jeg var blitt voksen. Det var bare noe jeg måtte gjøre.

Stimming er en frivillig og bevisst handling, innenfor vise grenser kan vi utsette det hvis det “ikke passer seg” i situasjonen vi er i, men da bygger det seg opp et stimmebehov vi må ta igjen senere.

Hvor raskt behovet bygges opp varier med intensiteten på opplevelsene vi gjennomgår.

Jo lenger vi går uten stimming desto mer ukonsentrerte og tåkete i hodet blir vi.

Å være virkelig lav på stimming og ikke kunne stimme er tortur, da er det som om tankevirksomheten stopper. Vi mister oversikten over situasjonen og greier ikke planlegge.

Stimming er for meg mest en reflekterende handling, det er noe jeg helst gjør etterpå eller i naturlige pauser og ikke mens ting pågår, men det finnes også enkelte oppgaver jeg må ha muligheten til å stimme for å kunne utføre.

Jeg stimmer for eksempel kontinuerlig under skrivingen av dette innlegget.

De fleste autister forsøker å holde stimming sin skjult fordi de forstår at denne adferden ikke er sosialt akseptert. Om vi føler behov for å stimme trekker vi oss helst unna, gjerne til små, avgrensede områder skjermet for lyd og lys der ingen kan se eller høre oss.

Siden stimming ikke er et behov vi blir lært å gi uttrykk for er det å finne anledninger, og unnskyldninger, som gir oss rom til å stimme en konstant bekymring for de fleste autister.

Behovet for å skjule stimming er mye av grunnen til at vi tilbringer så mye tid alene. Vi trenger stimming, vi kan ikke gjøre det foran andre, så da kan vi ikke være sammen med folk lenge av gangen.

Langtekkelige sosiale begivenheter som konfirmasjoner, bryllup og viktige bursdager er vanskelige for oss. Disse innebærer forventninger om å være engasjert og oppmerksom i timevis, de medfører også at vi er nødt til å være omgitt av mange andre mennesker i lange perioder.

Som barn, og egentlig fortsatt som voksen, trengt jeg alltid én eller flere pauser for å komme meg gjennom sånt. Jeg kunne ofte “snike meg unna”, som oftest med en unnskyldning, i mellom ett kvarter og en halvtime for så å komme tilbake og delta.

Vi autister er avhengige av muligheten til å fjerne oss og trykke på “omstart-knappen” når tingene rundt oss blir for mye. Vi har en begrenset mengde ytre konsentrasjon vi kan bruke før vi begynner å forsvinne inn i oss selv og er nødt til å stimme for å hente oss inn igjen.

Imens jeg var borte pleide jeg å finne et tomt rom i lokalet der arrangementet foregikk eller gå ned på en lekeplass i nærheten for å vandre rundt og gjøre stimene mine.

For å stimme er du nødt til å være i en situasjon der du kan “gi slipp” og la tankene vandre, du kan ikke være plaget av selvbevissthet eller redd for hvordan stimmingen din oppfattes utenfra. Selv små bekymringer om dette saboterer opplevelsen kraftig.

Du må stimme sånn du føler for å stimme. Å streve for å tilpasse stimmingen din andre er ikke behagelig, det blir bare mer av den typen anstrengelse som skaper behovet for å stimme i utgangspunktet.

Den dypeste stimming oppnåes når du kan glemme tiden, alle forpliktelser og resten av verden.

Behovet for stimming er også grunnen til at jeg har vanskeligheter med å omgåes venner i det “virkelige liv”. I likhet med spesielle anledninger som konfirmasjoner, bryllup og bursdager er “vennedager” der én tar en dagstur til en annen by, bowler, går på stranden eller bare “henger ut” også utfordrende.

Ikke-autister foretrekker å organisere sosiale sammenkomster helt annerledes enn autister. Ikke-autister kan gjerne gå lenge å glede seg til å treffe hverandre, for så å ha en kjempe lang utflukt der de gjerne er sammen i åtte timer i strekk eller mer.

Autister fungerer ikke sånn. Vi må ta ting i mindre doser og har totalt-sett lavere terskel for hvor mange inntrykk vi tåler i løpet av en dag. Siden ikke-autister sjelden trenger pauser fra de sosiale tingene de deltar på før de er klare for å dra hjem for kvelden, er vårt behov for dette dårlig tilrettelagt for.

Å skape sosialaksept for stimming er én av de viktigste tiltakene som kan hjelpe autister å delta i flere sosiale sammenhenger.

Om jeg visste at jeg alltid kunne “sone ut” i noen minutter og stimme selv om andre er rundt meg eller kunne si “jeg må stimme” og få lov til å gå til et privat sted hadde det gjort livet mitt enklere.

Har jeg stemmer i hodet?

I en periode av livet mitt, da jeg var rundt tjue, var spesialinteressen min overgrep i amerikanske ungdomsfengsler.

Dette engasjementet ledet meg til å oppdage “barnefrigjøringsbevegelsen” og fikk meg til å lese bøker som hevdet at barndommen var en “sosialt konstruert” idé og at barn derfor burde få større frihet fra de voksne.

Jeg leste eksempelvis “Fødselsrettigheter”6 (1974) av Richard Farson, Alice Miller sine bøker om barnemishandling, “Flukten fra barndommen”7 (1974) av John Holt, samt “Tilfellet Peter Pan”8 (1984) av Jacqueline Rose og “Å forstyrre universet”9 (2000) av Roberta S. Trites, de to siste begge bøker som retter et kritisk blikk mot barne- og ungdomslitteraturen.

Et utdrag fra “boksamlingen” min.

I tillegg leste jeg om ungdomspsykologi og utviklingspsykologi generelt, og det var i denne forbindelse jeg oppdaget artikkelen“Egosentrisitet i ungdomstiden” (1967) av den amerikanske barnepsykologen David Elkind.10

I denne teksten presenterer han begrepet “det innbilte publikum”.11

Det innbilte publikum er en indre forestilling av andre mennesker, enten enkelt personer, grupper eller “folk flest”, du kan prøve ut utsagn og handlinger på for å avgjøre hvordan de kommer til å reagere i virkeligheten.

Dette kan sammenlignes med å øve foran speilet, bare at speilet er i hodet ditt.

Elkind mener dette publikumet tar en overaktiv og destruktiv form hos tenåringer og gjør dem så bekymret for hvordan andre, spesielt deres jevnaldrene, kommer til å oppfatte dem at de paralyseres. For tenåringsjenter er denne selvbevisstheten gjerne mest knyttet til usikkerhet rundt eget utseende.

I teksten brukes begrepet først og fremst om denne problematiske overtenkningen, men et “innbilt publikum” er også en naturlig og voksen ting å ha i riktig mengde.

Å finne denne artikkelen lært meg å kjenne meg selv bedre og hjalp meg sette ord på ting jeg ikke hadde greid å uttrykke før. Jeg innså at jeg selv hadde et innbilt publikum!

I etterkant ble jeg veldig interessert i å merke meg i hvilke situasjoner denne tenkningen opptrer og hvilke hverdagslige opplevelser som egentlig er eksempler på denne.

Jeg oppdaget raskt at tankene oftest vandrer i denne retningen i situasjoner der du er for deg selv og ikke har noen ytre oppgave å konsentrere deg om, for eksempel imens du dusjer, går en tur alene eller stirrer ut av bussvinduet.

Gleder eller gruer du deg til å møte en person? Det er innbilt publikums ideasjon! Tapte du en diskusjon og kommer på alle de smarte tingene du burde ha sagt etterpå? Innbilt publikums ideasjon! Savner du noen og tenker “skulle ønske de var her”? Innbilt publikums ideasjon!

Jeg vet det kanskje virker tåpelig å bli fascinert over en så banal ting, men ting som er selvfølgelige forblir ofte usagt og usynlig, derfor kan det være spennende å endelig høre noen snakke om dem.

I tilbakeblikk kan jeg huske andre sammenhenger der jeg har sett referanser til dette, men helt ærlig koblet jeg ikke disse med mine egne erfaringer før jeg leste teksten til Elkind.

Jeg skjønte også at overaktiv fantasi kunne forklare mange av utfordringene jeg har som autist.

Hvorfor takler jeg uventede hendelser så dårlige? Fordi jeg har stort behov for å gjennomtenke og å “psyke” meg opp til en situasjon på forhånd.

Hvorfor trenger jeg ekstra detaljert informasjon om hva som skal skje? For å stilne alle stemmene i hodet som spør “hva om”.

Hvorfor har jeg alltid hatt søvnproblemer? Fordi hendelser fra tidligere på dagen “hjemsøker” meg og jeg blir liggende våken å bearbeide dem i stedet for å sove.

Om du spør autismeforskere om dette så er de derimot av den nøyaktig motsatte oppfatningen. De fleste tror at et innbilt publikum er nettopp det vi mangler og at fraværet av dette er forklaringen på de fleste symptomene på diagnosen vår.

De tror vi ikke dagdrømmer, at vi sjelden eller aldri tenker på fremtiden, at vi ikke kan høre andres stemmer i hodet vårt og derfor ikke “snakke” med dem med mindre de er fysisk tilstede.

Noen tror også at vi ikke kan høre vår egen stemme, at vi ikke har “indre tale” og derfor er ute av stand til selvrefleksjon.

De tar feil.

Jeg har sjekket! Stemmene er der og de har alltid vært det!

Forstår autister sosialt samspill?

Det mest sentrale diagnosekriteriet for autisme er vansker med “sosialt samspill”.

Autismeforskerne tror disse problemene skyldes at vi ikke kan sette oss i andres sko. De tror også autister er kalde, ultra rasjonelle vesener som kun er opptatt av “seriøse”, “objektive” ting og fnyser av følelser.

Jeg er uenig! Jeg tror mange av de klassiske autistiske trekkene kan forklares bedre av den motsatte årsaken, overfølsomhet!

Ta for eksempel tendensen vi har til å dominere samtaler, prate altfor lenge om det som opptar oss og inkludere overflødige detaljer.

Dette er sånn alle kan bli bare de snakker om noe som er viktig nok for dem, til en vis grad er denne oppførselen sosialt akseptert om den opptrer i forbindelse med de riktige tingene.

Forskjellen er at vi er så overfølsomme at vi stimuleres opp til dette nivået oftere og gjerne av “feil” ting. Vi er veldig lidenskapelige og ønsker å dele entusiasmen vår med andre, problemene oppstår fordi vi er på en annen bølgelengde.

Et annet symptom som kan omtolkes til å være en konsekvens av overfølsomhet er vår tendens til å komme med utilsiktet frekke bemerkninger og å si høyt ting som burde forblitt usagt.

Autister er nysgjerrige mennesker, fordi vi er så følsomme tar vi inn mer informasjon. Vi har et øye for detaljer og det å se nye sammenhenger gir oss en sterk mestringsfølelse og belønningsrespons. Vi ønsker også gjerne å dele denne innsikten og at vi oftere sier feil ting kan ansees som en konsekvens av at vi kommenterer flere ting generelt.

Å hevde at disse tingene er et produkt av fraværende empati forutsetter at ikke-autister har en like sterk trang til å gjøre dem, men bevisst velger å la være. Alle begynner livet med å kjenne på seg selv hvordan de ville ha tatt noe, autister fremstår bare mindre intuitive fordi utgangspunktet vårt er så annerledes.

Et tredje symptom på autisme, som ikke nødvendigvis kan forklares som et resultat av overfølsomhet, men som jeg likevel har lyst til å omtolke er problemene vi har med å lese ansiktsuttrykk.

Denne ansiktsblindheten ansees ofte som et tegn på manglende empati, men det mener jeg er en uriktig konklusjon. For å illustrere hvorfor ønsker jeg å ta deg med på en reise gjennom en oppdiktet fortelling. Jeg håper du er klar, fordi dette kommer til å kreve kontrafaktisk tenkning.

Innbill deg at det finnes en mann ved navn “Pål”. Han er fargeblind.

Som barn var han med på en klassetur på kunstmuseum, i løpet av denne turen ba læreren ham fortolke ulike malerier, si hvilken stemning han oppfattet fra dem og hva de fikk ham til å føle.

Fordi Pål ofte oppfatter blått som rødt og rødt som blått var svarene hans som regel uventede når han skulle bedømme et bilde som “varmt” eller “kaldt”. På grunn av fargeblindheten avvek inntrykket hans også på flere andre måter fra det til de andre elevene.

I etterkant av klasseturen tar foreldrene Pål med til psykologen, hos dem blir han vist flere bilder og stilt de samme spørsmålene som av læreren. Også her kommer Pål med de “gale” svarene.

Psykologen konkluderer med at Pål “ikke har evnen til å fortolke kunst” og dermed at han ikke er fantasirik eller av den kreative typen, han må i stedet være overfladisk og kun i stand til å se det rett foran seg. Pål blir raskt diagnostisert med fargeblindhet.

En stund senere får Pål en rekke bøker om fargelære spesielt skrevet for fargeblinde som skal hjelpe ham å forstå farger bedre og dermed overvinne problemene diagnosen hans medfører.

Disse bøkene består stort sett i overforenklede beskrivelser av de følesesmessige og symbolske betydningene til farger.

De inneholder forklaringer som “lilla forbindes først og fremst med kongelighet, men kan også representere nattehimmelen, åndelighet og universet”; “grønn er fargen for natur, liv og håp” og “husk at rød, oransje og gul er varme farger, imens blå, grå og hvit er kalde”.

Fravær av en intuitiv oppfattelse av sammenhenger som dette er det ekspertene på fargeblindhet i Påls verden tror tilstanden kommer av. De samme ekspertene skriver også lange populærvitenskapelige bøker der de drøfter om mennesker med Pål sin diagnose en gang vet hva kunst er.

Alt i alt synes jeg det er urimelig å kalle autisme en “sosiale vansker” diagnose og det er ihvertfall ikke en manglende empati diagnose, det er en overfølsomhets- og sansebearbeidelsesdiagnose.

Vi er overfølsomme for lyd og lys, overfølsomme for forandring og overfølsomme for våre indre reaksjoner, spesielt på ting som angår andre mennesker.

Som barn turte jeg sjelden å se “voksenfilmene” som andre gutter på min alder ønsket å se, om jeg gjorde det ble jeg ofte redd, fikk mareritt og kunne utvikle tvangstanker.

Vi er det motsatte av avstumpede og uinteresserte i den ytre verden, vi er så hypersensitive at vi er nødt til å begrense hvor mye vi tar inn i løpet av en dag for ikke å bli overbelastet!

Fremstår jeg tankeblind?

Jeg mener at det er nokså enkelt å avgjøre om noen er tankeblind.

En tankeblind person ville aldri ha brukt begrepet “tankeblind” i en setning, fordi de ville ikke forstå hva det innebærer. De ville ihvertfall ikke vite hva som er rimelige argumenter for at de ikke er det.

Siden jeg har skrevet denne artikkelen mener jeg at jeg åpenbart ikke kan være tankeblind, men jeg vil likevel høre hva du mener.

Fremstår jeg tankeblind for deg? Synes du jeg mangler selvinnsikt?

Legg gjerne igjen din mening i kommentarfeltet!

Kilder

  1. Lenke til “autisme” hos Etymonline: https://www.etymonline.com/word/autism
  2. Lenke til “Zero Degrees of Empathy” (2011) av Simon Baron-Cohen på Amazon: https://www.amazon.com/Zero-Degrees-Empathy-Theory-Cruelty/dp/0713997915
  3. Teknisk sett ble jeg diagnostisert med Asperger syndrom, men jeg foretrekker å bli omtalt som autist.
  4. Artikkel om “gorgene” på “The Muppet Wiki”: https://muppet.fandom.com/wiki/Gorgs
  5. Vel, teknisk sett Asperger syndrom, men du tar poenget.
  6. Engelsk: “Birthrights”
  7. Engelsk: “Escape From Childhood”
  8. Engelsk: “The Case of Peter Pan or The Impossibility of Children’s Fiction”
  9. Engelsk: “Disturbing the Universe: Power and Repressesion in Adolescent Litterature”
  10. Elkind, D. “Egocentrism in Adolescence”. (1967) Child Development, 38, 1025-1034. Lenke: http://psycdweeb.weebly.com/uploads/3/5/2/0/3520924/elkind_and_adolescent_egocentrism.pdf
  11. Engelsk: “Imaginary audience”

Legg igjen en kommentar